|
21 Februar, 2003 iOddernes kapell, Kristiansand. |
||
|
”Tør jeg spørre om Deres yrke?” forsøker journalisten seg. |
Når jeg tenker på Axel og spør meg selv hvem han var, hva han var for meg, får alle svar jeg kommer på noe stort, noe overskridende ved seg. Det er alltid knyttet et element av bevegelse og dynamikk til mine minner om Axel. Han hadde en helt egen evne til å legge seg utenpå tilværelsens alminnelighet som et ekstra lag med liv, en forsterkning av den mer ordinære livsgnisten.
Alltid en frisk synsvinkel, noe uventet å si, et skjevt, eller radikalt, eller frekt bidrag å komme med. Axel var gjennomgående stimulerende å være sammen med – riktignok utålelig irriterende iblant, når han hadde fått noe for seg, når et poeng bare han selv så skarpsinnet ved, ikke kunne drives hjem mange nok insisterende ganger – men aldri, aldri likegyldig. Jeg tror at Axel rett og slett var så redd for å kjede seg at han ikke våget å leve likegyldig. Samværet med Axel forløp, slik jeg husker det, alltid på språklige premisser. Språk hadde for ham en spesiell egenverdi, og da tenker jeg ikke bare på den selvsagte sammenhengen mellom en forfatter og hans språk. Axel hadde simpelthen problemer med å uttale banale setninger, selv når det var noe banalt som skulle uttrykkes. Han hadde en fantastisk smittende glede av å leke, og helst med språk. Timelange, nattlange ordspillstafetter, vri og vende på hverdagslige uttrykk til de ble rare og forunderlige og duggfriske betegnelser på øyeblikkets fantasiprodukt. Han kunne sitte og baktale det siste postmodernistiske motefenomenet fra Frankrike (som han naturligvis hadde lest), eller hisse seg opp over myndighetenes unnfallenhet i Rushdie-saken – og plutselig, med en krapp setningsvending og til de uinvidde tilhørernes forbløffelse, la ordspillet overta. Han ble smal i blikket og fandenivoldsk i stemmen, og dermed var leken og latteren i gang. |
Og sannelig beholdt han ikke denne livgivende, humørspredende egenskapen helt til slutt. Det var nesten naturstridig. Det er ikke mer enn et par måneder siden sist det skjedde. Jeg var på besøk i Ålefjær og hadde fått nyss om at Axel på slutten av 50-tallet skulle ha skrevet en upublisert og ukjent roman. Jeg spurte ham om tittelen, og sammen gikk vi i gang med den omstendelige prosessen det var å få ham til å stave et svar:
Jeg holdt en tavle opp for ham med alle alfabetets bokstaver, og pekte på dem etter tur helt til han med et punktlig blunk stoppet meg ved den bokstaven han ville ha. Det tok rimeligvis sin tid, og jeg så at det kostet ham dyrebare krefter. Etter en 12-15 bokstaver begynte jeg imidlertid å ane uråd – ikke i min villeste språklige fantasi kunne jeg forestille meg at den vordende bokstavsammensetningen ville gi noen begripelig mening. Da ble Axel smal og flirete i blikket, stolt som en hane over å ha lurt meg trill rundt, og det formelig boblet av latter nede i pustemaskinen. Ufortrødent begynte jeg på nytt, og etter nok en halvtimes møysommelig bokstavering gjentok det seg – Axel gliste med øynene og storkoste seg over enda en språksvindel. Først ved fjerde forsøk, halvannen time og mye godlynt skadefryd senere, fikk jeg tittelen på verket – Mirakler. Men selv da kostet han på seg anstrengelsen det innebar å stave seg frem til en fullstendig overflødig presisering: Det var et romanmanuskript, sa han – om romanmanuskriptet jeg hadde spurt ham om tittelen på. Og så flirte han, knegget med øynene. Jeg har allerede lenge savnet samtalene med Axel, vennen, spøkefuglen, diskusjonspartneren, festmennesket, språkkunstneren. Men jeg trøster meg med at der han nå har funnet sin plass og sin form, vil han fortsette å forundre og forbløffe oss langt inn i uransakeligheten. For nå er han blitt til det han bare kunne skrive om her nede. Nå er han selv blitt til ren, lysende kosmisk ild. En del av den ilden vet jeg har tatt bolig i Pratibha, Axels store, store kjærlighet. Derfor er det til henne jeg vil overrekke, fra meg selv, Henni og våre barn, dette tegnet på takknemlighet, glede og fred. |
| TILBAKE TIL HOVEDMENY
|
Foto:Profero |
|