|
|
||
| Santa Marinella utenfor Roma, 15. februar 2003 Kjære, kjære Pratibha! Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Men jeg vet at jeg ikke vet det. For den sorgen du føler etter at vi har mistet Axel er større og dypere enn alle andres. Vi har mistet den kjæreste venn - det rike mennesket Axel: Trollmannen - Pølsemakeren - Magikeren – Lattervekkeren – Vismannen. Men du har mistet din elskede – halve deg selv – broren din – og den aller beste vennen - i det siste vindblaffet som blåste ut flammen. Jeg går rundt her i gatene og kjenner et stort hull i magen. Og når det er sånn for meg – hvor vondt er det ikke for deg da! Akkurat nå sitter jeg på akkurat den samme benken jeg ringte deg fra den aller siste kvelden Axel levde – det var jo bursdagen hans. Bølgene slår inn fem meter under meg og utover strandlinjen bøyer palmene seg mellom gamle vindslitte villaer. Den kvelden vi snakket sammen var det så mørkt at jeg bare kunne høre bølgene, ikke se dem og for aller første gang sa du som alltid er optimist: ”Axel blir svakere for hver dag…” Men vi håpet alle på antibiotikaen og på Axels kjempekrefter. Eric sa samme kveld: ”Tenk hvor mange ganger han har overrasket oss! Tenk hvor mange ganger han har kommet seg opp av de verste kriser!” Nå var visst alle krefter uttømt. Men for noen underverker han – og du, som hans utrettelige medhjelper – har utrettet disse siste årene! Dere har jo faktisk hatt et liv i alle disse alle årene hvor han har vært dårlig. Midt i alt slitet og all desperasjonen og smerten og sorgen som hørte til sykdommen, hadde dere et spennende liv! For en innsats! Dere tok i mot gjester, laget fester – den siste, uforglemmelige, bare for noen måneder siden! Dere ga intervjuer, deltok i filmer, forsvarte dødsdømte forfattere, deltok i politiske debatter, korsfestet helsevesenet (Det var jo både planer om en hel opera med Hjemmesykepleien som tema! Og da dusjen fra kommunen aldri kom, truet Axel med å sende en artikkel til Dagbladet han hadde kalt ”Et kabinettspørsmål”! Da kom dusjen faderlig fort, ikke sant!) Dere arrangerte kulturfestivaler og holdt kontakten med venner over hele verden. Fra madrassen. Helt håndgripelig sitter vi igjen med alle bøkene: Den om Alfred Jarry, samlingen med alle Rushdie-artiklene og EU-boken. Så har vi ”Pasienten i Sentrum”, ”Gud leser ikke Romaner” - om Sataniske vers og - 30 år etter Epp: Romansymfonien ”Resten står skrivd i stjernene” – alt sammen skrevet av en mann som ikke kunne skrive! Og etter hvert ikke kunne puste engang ved egen hjelp. Hvilken vilje-anspennelse! Og nå til slutt: ”Livet sett fra Nimbus”, med umiskjennelig skjevt smil - og endelig - den store biografien om Gurdjieff, som jo var hans egen gærne guru – Axels følgesvenn helt fra han var den unge slakterlærlingen. En guru han kunne le av og lære av - hele livet. |
For sånn var Axel: Han lærte og han lo. Han foretok de underligste reiser og han studerte og utforsket det aller meste: Babylonske guder og det indiske tankeunivers, moderne kvantefysikk og fransk semantikk, Kant og jazz, psykologi og historie… Men alltid med en kritisk og distanserende latter, slik at han aldri lot seg lure inn i en eller annen fastlåst posisjon. Det var derfor han ble så klok – og stadig ble klokere: Fordi han holdt seg åpen. Og alltid ville dypere innover. Jeg husker en sen kveld eller rettere sagt en tidlig morgen med lave cognacskyer over sofaen nede i Shanti Devi: Da sa Axel: ”Lykke, kjære venn…” og smilte med sine kloke, blingsende øyne: ”Lykke – Det er større og større erkjennelse!” Og halve livet på sin jakt etter større erkjennelse hadde han deg ved siden av seg. Til å dele livet med. Fleksible, vakre, kloke, strenge, alltid interesserte, alltid interessante – Pratibha. Du kom inn i Axels liv på et tidspunkt da jeg tror man kan si at tilværelsen hans var forbløffende nær det totale og stjerneglitrende kaos. Jeg vet at du ga livet en ny mening for ham. Og jeg vet at ingen annen enn deg på samme måte kunne ha fylt hjertet hans – fordi du var så sterk. En helt egen klode. Så ekte. Og så var du så blendende vakker. (Og Axel elsket vakre kvinner!) Du var indisk, med dype røtter i den østlige visdommen. (Og Axel elsket India og Østens visdom!) Samtidig hadde du den eiendommelige barndommen din som ambassadørdatter i Japan (Og Axel elsket ambassadører!) Du hadde vokst opp i kretsen rundt Gandhi, du hadde din periode i London og dine lange studier i psykologi i Sverige… Du hadde så mange dimensjoner – Axel ble aldri ferdig med deg, slik han ble med sine tidligere kjærester. Og du hadde også en annen type kjærlighet inne i deg: Jeg tror dine følelser overfor Axel kom fra mye dypere lag enn alle de han hadde opplevd før. Derfor holdt du fast i ham – og han holdt godt fast i deg – selv i de verste stormene. Kjærligheten dere hadde til hverandre seiret over alt annet – til og med over sykdommen. Når hvilken som helst annen person til slutt ville ha gitt opp og takket ja til sykehusplass – da holdt du ut! Ikke bare i dager, ikke bare i uker eller måneder – men dag og natt, time etter time, hvert minutt, hver time – i år etter år. |
Du var alltid der for din elskede. Og han visste at du alltid var der. Du var tryggheten i tilværelsen hans. Du reddet ham gang på gang når han holdt på å drukne der i sengen. Og alltid hadde du et kyss på lager når han skulle ta en ekkel sprøyte eller medisin. Jeg tror de fleste har følt som meg etter å ha vært på besøk hos dere: At i stedet for å føle seg tung til sinns når man reiste, så følte man seg heller lettere! Gladere! Nå er det allerede historie: Pleierne, Inga-Lill og Hermann og alle de andre som satt under Pushwagners portrett av Epp og Egget med sneipen i munnviken. Jazzen som dusjet over Axel i takt med respiratoren. Klirringen av vinglass ute fra den blå salongen med det hvite flygelet og Franz svevende malerier – han kunne ikke hatt et bedre sykeleie enn det du ga ham, dag etter dag, av din uendelige kjærlighet. Pratibha - du gjorde livet til Axel mye lengre – og enda vakrere! Jeg skal slutte her, så dere kan få drukket videre til Axels ære. Bare et siste ord her fra bølgene og palmene og sitrontrærne i det landet Axel dro til først av alle de landene han etter hvert besøkte - for å bo i Byrons hule i Portovenere, like oppe i svingen her - og hvor han rett etter ankomsten ble slått ned bakfra og fraranet alt unntatt underbuksene… Jeg vil be alle dere venner av Axel reise seg med glasset i hånden og gjenta etter Erling: Skål for livet! Skål for større og større erkjennelse! Skål for kjærligheten! Skål for Axel & Pratibha! Hjertelig hilsen din Jan Christian
|
|
|
 |
|
