Foto: Robert E. Haraldsen © 1995

Nimbus I-II

Nimbus
I - II - III -
IV - V - VI

Natt til 1ørdag 22. november i vår galaktiske demiurgs ufattelige avgrunn sammen i rommet med Inger Lill Bergstøl, healer, som har hjulpet meg nå i over tre år og sikkert reddet livet mitt flere ganger enn jeg kan telle.

I rommet lyder stønn som fra en hvalross som er kastet på land. Det er en respirator, en slags komplisert støvsuger som er plassert utenfor kroppen og puster jevnt og trutt enten jeg vil eller ikke. Omkring meg bare bøker, kanskje altfor mange bøker, noen har jeg lest, noen står på venteliste.
En gammel smijernsovn i jugend- eller kvasijugendstil, No 151 fra Eidsfos Verk, en skipsklokke som viser at tiden nærmer seg halv fem på morgenkvisten. Resten av natten har gått med til den evinnelige slimsugingen for at jeg ikke skal bli kvalt i en slags gurglende tyggegummi.

Eutanasi (det greske ordet for barmhjertighetsdrap).

Når de gamle vikinger begynte å trekke på årene og ble en belastning for sine omgivelser ble de rett og slett kastet utfor et stup. I "Jentespranget" beskriver Sigbjørn Hølmebakk den grusomme tradisjon på det kristelige sørvestlandet før i tiden, når jenter ble med uekte barn, ble de jaget utfor et stup, derav navnet "Jentespranget".

Når eskimoene blir unyttige for sine omgivelser, og en plage for seg selv og andre, blir de satt på et isflak og skjøvet ut på den evige selfangsten.

For noen år siden, jeg tror det var i 1992, var jeg på turne fra Oslo til Trondheim, Tromsø, Bergen og til slutt Stavanger, hvor jeg under stor jubel leste fra min bok "LUL" som er tenkt som et motstykke til den gamle grinebiteren "EPP", romanen som senere vant den internasjonale Abraham Woursell-prisen, og som t.o.m. fikk en mann som Salman Rushdie til a sperre øynene opp, men dette er ikke noen eksegese i min fortreffelighet som reporter fra Oblidor, men det var første gang jeg forsto at noe var feil med mitt nervesystem, for etter hvert som jeg satt der på Café Sting på en pinnestol omringet av øldrikkende ungdommer som plutselig hadde oppdaget litteraturen som et alternativ til TV- apparatet ...

... Mens jeg leste, merket jeg at denne lille tynne bok som stadig kjentes tyngre mellom hendene, begynte å gli ut av hånden, og siden ingen ville at jeg skulle slutte å lese, måtte jeg etter hvert få hjelp til a holde den.

Først bagatelliserte jeg det som resultat av en overanstrengelse eller et fylleslag, for turneen hadde vært ganske fuktig med lite søvn. Da jeg kom hjem til Ålefjær merket jeg at jeg trakk på venstre fot. Jeg syntes kanskje at tiden var moden til a konsultere en lege.

Den første legen var en engelsk nevrolog, dr. Klee, som hadde slått seg ned i Kristiansand og som mente at dette kunne være nokså trivielt, eller i verste fall meget alvorlig. Det finnes i dette området av landet tett med et infernalsk lite insekt som kalles skogflått, Ixodes ricinus, som overfører rausott (blodpiss) til storfe, og som kan overføre tularemi (harepest) og en form for hjernehinnebetennelse til mennesket. Flåtten, som kan helbredes med intravenøst bredspektret antibiotika, kan også borre seg inn under huden og finne veien inn i nervebanene, eller nervetrådene og gi identiske symptomer som at en bok som knapt veier 300 gram kjennes like tung som en koffert full av bøker.

Dr Klee anbefalte meg å foreta en undersøkelse ved nevrologisk avdeling ved Vest-Agder sentralsykehus i Kristiansand. Etter de obligatoriske blodprøvene slapp jeg så inn til overlege Børre Koss ved den nevrologiske avdelingen, som nærmest bare tok et øyemål av meg. Sympatisk, intelligent mann som tydeligvis kunne sitt fag, og var verdsatt på sykehuset for å ha bygget opp den nevrologiske avdelingen til noe av det beste vi har her i landet.

Etter den vanlige lille metallhammeren som registrerer knerefleksen sa han, med noe som kunne være en blanding av sorg og medlidenhet, at han trodde dette dessverre ikke var flått, men noe som var langt mer dystert. En dødelig og snikende nervesykdom som man ikke visste årsaken til, og som det ikke fantes noen helbredelse for. Det tok litt tid før jeg lærte å uttale navnet Amyotrofisk lateral sklerose (ALS) - som hadde et sykdomsforløp som med få unntagelser tok livet av pasienten på et sted mellom tre og fem år.
Naturligvis så kunne han ikke si dette med hundre prosent sikkerhet og sendte meg derfor til Rikshospitalet i Oslo for å få de nødvendige prøvene.

På Rikshospitalets nevrologiske avdeling begynte dagen med blodprøver, og mellom blodprøvene var det direkte måling av spenninger i nervesystemet hvor man systematisk prøvet seg frem med elektriske nåler som ga utslag på en dataskjerm, og senere en printer som skrev ut de profilene som gikk til analyse hos eksperter man ikke visste hvor befant seg i bygningen.
Jeg var nede I kjelleren som virket grå og trist, kanskje gråere og tristere enn nødvendig, hvor man ventet på å få den berømte ryggmargsprøven, Jeg var vel kanskje ekstra nervøs fordi min fetter hadde utbrodert for meg at det dreiet seg om en veterinærsprøyte med en skålformet nål på tykkelse med en pekefinger, som de stakk mellom ryggvirvlene med skiftende hell, og at det var vel noe av det nærmeste man kom begrepet intensiv tortur, for noen bedøvelse kom ikke på tale så jeg var nokså skjelven i buksene, hvis jeg hadde noen bukser på i det hele tatt da...

I stedet kom det bare en søt sykesøster inn og smurte punktet der den grusomme nålen skulle inn med en avkjølende salve, og så kjente jeg bare et bittelite stikk, ikke verre enn en flått, eller iallefall ikke verre enn en klegg, og så var det ferdig.

Jeg måtte ligge krøllet som et foster og det var jo ikke så farlig da. Etter det kom en lege inn og skulle ta en muskelbiopsi, han skulle som Shylock i "The Merchant of Venice" av Shakespeare ha sitt lille pund kjøtt, og dette foregikk med en lett bedøvelse, og slik fortsatte det i en ukes tid...
Rundt min seng dynget det seg opp med bøker om Islam, om Khomeini, om utilgjengelige passasjer i "Sataniske vers" av Salman Rushdie, hvor jeg gjorde mine notater og kanskje skapte en nimbus av nysgjerrig skrekk omkring meg. Kanskje de ventet at en av ayatollaenes mordere skulle komme styrtende inn og skyte meg ned før den sjeldne sykdommen skulle gjøre jobben for dem.

Vel, så kom nå sannhetens øyeblikk, etter at man hadde lagt alle disse prøveresultater ved siden av hverandre, kjørt dem igjennom datamaskiner hvor de tre små bokstavene ALS kom ut som den endelige diagnosen. Sant å si så forsto jeg ikke hva disse tre bokstavene innebar men etterhvert som årene har gått og jeg har levet noe lenger enn man bør vente seg med en slik skolemedisinsk dødsdom hengende over hodet, så har jeg jo også forstått at det er en sykdom som er egnet til a bringe både lege*; pasienten og hans eller hennes nærmeste til den dypeste fortvilelse. Det finnes to prinsipielt varierende diagnoser, den såkalte bulbære som svekker svelgemusklene, artikuleringsevnen, tungen og evnen til a ta inn føde, og det er denne typen som fører hurtigste veien til krematoriet.

Pasienten kan gå, kanskje kjøre bil, men kan altså ikke meddele seg, i beste fall skriftlig. Føde blir inntatt intravenøst, med den derpå uunngåelige uttørking av tarmkanalene, eller at maten blir skviset inn gjennom en lysegrønn plastsonde i nesen, og dermed gir magen noe å tumle med, Ofre for denne type bulbære ALS er gjerne de som trygler om dødshjelp i hyppigere grad enn noen annen sykdom.

Den andre typen angriper horncellene i ryggmargen og hindrer at kommandoer fra språksenteret i hjernen når frem til musklene, med unntagelse av hjertemusklene nyrer og urinfunksjon og tarmenes evne til å transportere avfallsprodukter.

Jeg led tydeligvis av den sistnevnte type av denne meget sjeldne sykdom. Jeg var noe i nærheten av lam fra halsen og ned, og henvist til rullestolen og den fortreffelige Nimbusmadrassen som jeg har snakket så mye om. Etterhvert inntraff et stadium hvor lungemusklene gikk til streik, og jeg fikk da bruk for en såkalt forstøver, dvs en liten ilter kompressor som gav mer lyd fra seg enn en moped. Den blandet ventolin og et illeluktende slimløsningsmiddel som markedsføres under betegnelsen Mykomust. Og når jeg trakk denne hvite røyken ned i lungene var hensikten at slimet ikke skulle bli så seigt at jeg kort og godt ble kvalt. Jeg bodde fremdeles hjemme, og de som holdt blåsebelgen i trim, ved siden av min hustru Pratibha, var venner som døgnet rundt hardkjørte magemuskelen og holdt denne lille svarte kompressoren igang, av og til tolv til tretten timer i døgnet. Jeg hadde så noen minutters søvn, som var fylt av skrekkinnjagende mareritt: Rullestolen brant og styrtet utfor en avgrunn. Jeg druknet og ble sugd inn i propellene på en supertanker osv... Og så var det på'n igjen i samme stil til jeg mer eller mindre svimet av for slimproduksjonen var blitt ganske formidabel.

Det som holdt den i sjakk var økende doser med kortison, en tveegget liten pille som i første rekke gir deg noe som kalles "Cushin-syndrom", du blir mannen i månen, du bli en blanding av en breiflabb og Charles Laughton, da han spilte "Ringeren i Notre Dame", og hvis man vil være mindre drastisk, blir man en slags blanding av en lubben Rubens-engel og elefantmannen.

Mindre hyggelige bivirkninger er benskjørhet, blodpropp, sukkersyke, herpes på øyeeplene, ja det eneste som ikke angikk meg i noen særlig grad er menstruasjonsforstyrrelser. Dette hadde jeg nu gått på i over to år, og legen som utskrev dette tilhørte selvfølgelig den gamle skole, som syntes at fra et sosialøkonomisk ståsted var pasienter med diagnosen ALS bortkastede penger.

Når man ligger slik og mimrer i de sene nattetimer med ambisjonen om å rekonstruere noe av tilværelsen siden den er blitt forandret så radikalt, er det lett å miste tråden eller snarere tapen... Kronologien, for hvis jeg begynte dette mumlestykket med det imponerende ordet eutanasi, som på gresk betyr barmhjertighetsmord var det også på alles lepper for ca 3 år siden, da jeg var lagt inn på intensiven ved Vest-Agder sentralsykehus. (Fy faen hvor lei jeg er av å streve så for hvert eneste lille ord) med en galopperende lungebetennelse som ingen hadde særlig tro på at jeg ville overleve. Da var også dette med dødshjelp blitt et tema i massemedia, og det later til at det stadig dukker opp om hvorvidt vi mennesker har lov til å ta liv eller ikke, skjønt det er en aktivitet som pågår ustoppelig i form av folkemord, av de hundreogseksti kriger som i dette øyeblikk raser på planeten. Å ta liv later nesten til å være en av naturens mekanismer for å bremse på befolkningstilveksten, på samme linje som epidemier, jordskjelv, oversvømmelser und so weiter.

Når det kommer til å ta liv av en stakkars lidende pasient, da antar dette lille enkle barmhjertighetsmord urimelige proporsjoner satt ved siden av alle de andre rutinemordene som skjer omkring oss ...

...Jeg har tatt en pause for å klarere lungene til å aktivere stemmebåndene til enda en liten innsats, og det siste jeg snakket om var at man burde kanskje reflektere over at et barmhjertighetsmord i ny og ne, er en relativt beskjeden foreteelse fremfor de mange organiserte masseutryddelsene og massakrene som har gjort vårt århundrede til det mest brutale og dehumaniserte i hele menneskehetens lange marsj inn i en ukjent fremtid.

Jeg fikk fra pressen, som omringet sykehuset som svarte gribber, en del spørsmål om hva jeg mente med denne problematikken, fjernsynet var på plass representert ved den sympatiske og lavmælte Ole Torp, jeg tror han var sendt til Kristiansand av den noe mindre lavmælte Hans-Wilhelm Steinfeld, slik at det norske folk skulle få delaktighet i hva jeg la i ordet evtanasi som viser at barmhjertighetsmord ikke er noen ny foreteelse, men at det tvert imot har vært utført talløse ganger siden antikken.

"They shoot horses - don't they" i cowboyfilmer må helten vise sin barske realisme og myke hjerte ved å gi sin favoritthest et nakkeskudd. Den gang, da jeg lå der i dette hvite rom på en seng med hvite gummihjul, på et noe mere offwhite linoleumsgulv med hvite gardiner... Ute falt sneen, et fint hvitt dryss hadde lagt seg over bakken og litt lenger borte lå den psykiatriske avdelingen som utfoldet sin gjerning i en hvit trebygning, hvor takstenene var blitt hvite. Det lå en hvit atmosfære både ute og inne. Laknene var hvite, hodeputen av og til kom en hvitkledd sykesøster inn med et trillebord der det stod en tallerken med hvite fiskeboller og hvit saus. Legene som gled mellom sengene var hvitkledde.

Det var som om alt dette hvite hadde trengt inn i porene i huden, for vi ble bleke med hvite tenner, alt var hvitt og der lå jeg med min tidligere omtalte kompressor og blåste hvit illeluktende røyk på Ole Torp, som ville ha et kort TV-svar på hva jeg mente om dødshjelp.

Dette skulle foregå omtrent som om man skulle gjenfortelle første Mosebok i en tegneserieboble, for slik er nå en gang televisjonens vesen at den har ingen grammatikk, men bare en bildestrategisk dramaturgi. Alt blir før eller siden til underholdning. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si, for jeg hadde allerede diskutert med sykesøstrene, som hadde meget kort tid, om hva jeg skulle si. Det eneste som ikke var hvitt, det var mine gule spyttklyser, noen røde roser og min hustru Pratibha, som er langt fra hvit, hun er fra India og, satt trofast ved min side. Jeg svarte den gangen at det ikke skulle være verst ~ dø hvis man bare fikk våkne opp igjen og føle seg litt bedre, men at jeg ikke hadde noen vanskelighet med å forstå at rundt omkring på Norges hospitalel, og syke- og gamlehjem var det folk som hadde det uendelig meget verre enn meg. Folk som f.eks. hadde den bulbære type av ALS, og som knapt kunne gjøre seg forstått, som ikke kunne fortelle hvilke smerter de hadde og ikke engang kunne be om å dø, bare kunne gurgle frem noen uforståelige lyder, eller folk med leddgiktsmerter, smerter som bare kan lindres med sterke doser av morfin eller aporex, etc, etc ...

At noen ville falle i fristelsen for å hjelpe disse mennesker vekk fra sine lidelser var ikke vanskelig å forstå, særlig hvis det var folk som stod dem nær det ville f.eks. være så enkelt å trekke ut en stikkontakt for en som lå i en kuvøse eller respirator. Like tragisk forekommer det meg at dette mennesket som utførte denne handlingen skulle bli dømt som en simpel morder. Hele problemkomplekset lot til å være mer av en filosofisk, etisk eller juridisk natur enn en medisinsk. For rent medisinsk-teknisk var det ingenting som gjorde det til en umulighet å la disse lidende mennesker få sveve bort på englevinger. Så å gi en lidende pasient en behagelig død er innenfor skolemedisinens rekkevidde.

Problemet oppstår når man spør: Hvem vil påta seg å sette denne sprøyten, gi denne pillen eller trekke ut denne kontakten, når det, i henhold til mer enn norsk lov, er forknippet med at man plutselig er rykket ut av legekunstens store hvite flokk og inn i mordernes og forbryternes sjofle verden at man vil bli fratatt sin lisens til å fortsette legegjerningen, som jo er å gi liv, forlenge liv og ikke ta liv. Her står man overfor et tankekors, for ingen vil vel at våre sykehus skal forvandles til dødsfabrikker? Det er, forstod jeg allerede den gangen, derfor at problemet er sammensatt og innfløkt og noe bortimot uløselig, for det kan få så mange uforutsigbare konsekvenser. Jeg husker også at denne unge legen Stein Husebø, som er en de de som ville bidra til å gi folk en verdig og mindre smertefull død, lovet meg at når min egen sykdom kom til den fase der den gjorde livet uutholdelig for meg og mine nærmeste, skulle man sørge for at jeg gikk gjennom et slags program, som man måtte karakterisere som passiv dødshjelp, noe som i grunnen ble praktisert ved de fleste sykehus uten at man laget noe stort nummer av det. I dag, tre år senere, er jeg jo glad for at ikke en barmhjertig samaritan hjalp meg til å dø.

Først og fremst fordi det ville vært uendelig utakknemlig mot min hustru som har kjempet så hardt for å holde meg i live.

Og her tar jeg en liten pause ...

Axel Jensen

Også trykket i Dagbladet 26.november 1987.


Nimbus III

EN KJENDISSYKDOM?"

(natten til 29.11.97)

"

  Testing, testing - nå tester jeg...........
Det jeg tester er min egen stemme, den lyder som en blanding av Vidar Theisen og en syk måke, her jeg prøver å breke ned noen ord på min Sony DAT-Walkman, for å se om jeg klarer å komme litt videre med denne artikkelserien. Det er blitt sagt av en av Salman Rushdies koner, forfatterinnen Mariann Wiggen som levde et slags romantisk liv sammen med han før hun ble lei av det, og dukket opp til overflaten, men det hun sa og som jeg bet meg merke i var følgende; "Vi er en farlig rase vi forfattere, for våre bøker fortsetter å leve etter at vi er døde."

Det hadde hun utvilsomt rett i, skjønt hun glemte kanskje bokbålene, som har flammet igjennom historien, og likevel er der noen få som sluker bøker som om de var wienerpølser. Jeg hadde en venn som drev med holografisk kunst som døde i et astma-anfall. Han var så glad i bøker at han leste i dusjen.
Det jeg også oppdaget, da jeg fikk den imponerende diagnosen Amyotrofisk Lateral Sklerose - ALS, som bare var en interessant måte å si at jeg var dømt til døden innen 3 til 5 år, fikk jeg som et plaster på såret vite at jeg samtidig var blitt medlem av en eksklusiv klubb, noe i retning av de syv pengesterke menn, som styrer den globale økonomien.

Blant de mest prominente medlemmene i denne internasjonale ALS-klubben fant jeg den amerikanske baseballhelten Henry Louis Gehrig, også kalt "Jernhesten". Nå er ikke jeg noen kjenner av amerikansk baseball-lingo, men i følge Encyclopedia Britannica var han en av de beste spillerne i profesjonell amerikansk baseball. Han spilte i mer enn 2100 kamper på rad, og i 1931 satte han ny American League-rekord i antall runs som ikke ble slått før i 1980 årene. Han var en beskjeden mann og ble noe overskygget av en samtidig baseball-helt, Babe Ruth. Da det ble kjent at han var døende av en type sklerose, ble han valgt til Baseball Hall of Fame i 1939, og han døde i 1941. Han var udannet ved Columbia University, men gjorde sin karriere som spiller for New York Yankees og skulle bli amerikansk baseballs mest lysende stjerne gjennom tidene til han ble rammet av ALS; noe som gjorde denne hittil ukjente sykdom mer berømt i Amerika enn i noe annet land som Lou Gehrigs-disease. Hadde Dæhlie blitt rammet av ALS ville sykdommen bli kjent av hele Norge som Dæhlie-syndromet.
Jeg vet ikke om denne unike plage, som man antar har noe genetiske aspekter og derfor er mest utbredt på Fiji-øyene, er like kjent i Kina som i Amerika.

Men det burde den være for den røde keiser Formann Mao fikk ALS på toppen av en hel mengde kjønnsykdommer, siden han elsket å rulle seg i dynger av ungt kvinnekjøtt.

I alle fall hadde han ingen tro på den gamle kinesiske naturmedisinen, hvor man bl.a. bruker bambusnåler, omtrent som vi i Europa brukte blodigler for å få det urene ut av kroppen. Nei Mao, han trodde på Karl Marx og Lenin og de gamle kinesiske keisernes herskerteknikk, og han trodde på den vesterlandske skolemedisinen, som forøvrig stilte diagnosen ALS, baseball sykdommen som var blitt berømt i Amerika, og han hadde omringet seg med åtte livleger, jeg tror de fleste var franske. En av legene, Dr. Li Zhisui, skildrer i den tykke boken – "The private Life of Chairman Mao", som ble oversatt til norsk og utgitt på Cappelen forlag i 1995 under tittelen "Formann Mao, Livlegens Beretning", hvordan den røde keiser ble pumpet full av kinesiske nudler gjennom plastsonder som ble presset gjennom nesen og ned i magesekken, omtrent slik gjess blir foret opp for å produsere gåselever.

I England burde man også kjenne til sykdommen, for en mann som var kjent for å spille den sofistikerte, elegante og tørrvittige typen på en engelsk gentleman i lette komedier, og som later til å ha adoptert Secret Service`s motto "never explain, never complain and never apologize" nemlig skuespilleren David Niven bukket også under for ALS. Han var opprinnelig skotsk, fra en familie med lang militær bakgrunn og tok selv utdanning ved Sandhurst Militærakademi. Han prøvde seg i mange yrker, blant annet som rådgiver for en gruppe Cubanske revolusjonære. Senere gikk han til filmen, hvor han blant annet spilte i " The Guns of Navarone", "The Pink Panther" og "Death on the Nile". Han vant en Oscar for sin prestasjon i "Separate Tables" fra 1958.

Det var jo smigrende for meg å være et beskjedent tilskudd til denne klubb der den engelske fysiker, matematiker, kosmolog og forfatter av både esoteriske, vitenskapelige skrifter samt populærvitenskapelige ditto...., nemlig Stephen Hawking, forfatter av "Univers uten grenser" og "Svarte Hull og Baby-Universer og andre Essays". Mannen som med sine kollegaer ved Cambridge-universitetet har sittet i rullestol med ALS-diagnosen eller motor-neuron disease , som den gjerne blir kalt blant britiske nevrologer, og som kan holde femogtyve tettskrevne sider med ligninger i hodet på en gang.

Men når han åpner kjeften for å gjøre seg begripelig forstått, høres det ut som en lallende idiot. De siste årene har han imidlertid ved hjelp av en datamaskin greid å gjøre seg forstått. Han innehar rekorden, så vidt jeg vet, hva gjelder å overleve alle dystre spådommer om en tidlig død. Hawking har levd med diagnosen i trettifem år, kanskje er det mer, og det finnes mange nevrologer, blant annet Børre Koss ved Sentralsykehuset i Vest-Agder, som vil hevde at han lider av en sykdom som bare han har. Hawking som sitter, eller må bli løftet over av hjelpere til den gamle stolen der Sir Isaac Newton en gang satt i The Royal Society. Han sitter nå i rullestolen sin og har gjort kvantesprang ut av det newtonske verdensbildet. To be continued.......

 


Nimbus IV

"EN GROOVY DØD"

Du er i operasjonsteateret, temmelig neddopet for du har intet å frykte fra de skarpslipte skalpeller og annet kirurgisk verktøy som glimter i lyset fra de store lampene. Heller ikke fra de grønnkledde menn som har plastikkposer på skoene, hodelykter og masker foran ansiktene.
De er her for å redde livet ditt.
Klokken er seks på morgenen, og det nærmer seg dødstreken for at jeg i det hele tatt skal bli ferdig med denne artikkelen. Jeg er trett i stemmen, har hatt en dårlig natt og en dårlig dag. Alltid er det noe tull med DAT-spilleren, men det tror jeg beror på menneskelig og ikke teknisk svikt. Det er som å spille på et lite instrument, man må faktisk øve en god del. Jeg fikk aldri anledning til å spille piano, men jeg tror jeg kunne blitt en brukbar jazz-pianist. Jeg tror til og med jeg kunne bli en brukbar forfatter, men alt raste sammen som et korthus fullt av spy. Jeg klarer ikke engang å spy, så dårlig kjenner jeg meg......

I operasjonsalen befant fire av feltgeneralene seg. Den store Kafka-lignende helsepyramiden har mange trekk til felles med militærvesenet, generalene på toppen og fotsoldatene på bånn. Jeg vet hva jeg snakker om for jeg har vært portør på Ullevål sykehus. Det er der heisene stopper og likene trilles ut fra de forskjellige avdelinger. De rulles inn på likhuset for å vaskes med en desinfiserende væske, noen forsvinner i et slags kjøleskap, andre inn til obduksjonsalen hvor de kommende kirurger skal lære hvordan en menneskekropp ser ut.

De er lærde slaktere, og noen få av dem blir kanskje det mest imponerende menneskematerialet helseapparatet har å vise frem, nemlig den stødige mannen med skalpellen i hånden. Like stødig som jetflyveren som ikke kan miste et sekund uten å koste Staten et par milliarder i flyvende hardware. Her var iallefall fire av de beste Vest-Agder Sentralsykehus kunne samle over en operasjonsbenk, for et operasjonsbord er bare en talemåte. Det er lamper som er egnet til å gi det aller beste lys, alt er gjort for at pasienten skal føle seg i trygge hender. Han er allerede nogenlunde neddopet og nokså likegyldig med hva som skal skje. Jeg vet bare at operasjonen er planlagt i minste detalj gjennom fjorten dager. Dr. Rostrup kom nemlig innom i siste øyeblikk og sa det at det finnes i grunnen ingen fremtid i det dere holder på med, nemlig å stå der å holde pustemusklene gående med å pumpe og pumpe og pumpe døgnet rundt.

Det var kanskje en liten del av lungemusklene som så vidt fungerte, men dette kunne ikke fortsette lenger, i høyden noen uker. Men som han sa fantes det en ny teknologi, ja, ja ny.... den var utprøvd på folk med muskelsykdommer eller de som hadde vært utsatt for bilulykker. Mest kjent er vel Christopher Reeve, supermannen, en fyr som nøt en solid bankkonto, bra utseende, bra fysikk, selve prototypen på den vellykkede amerikaner. Det var i det hele tatt intet med fyren som ikke gjorde ham ideell i rollen som Supermann, men slik er denne uvisse verden. I det ene øyeblikket sitter du trygt i sadelen på din favoritthest, og noen sekunder senere ligger du der paralysert fra halsen og ned. Det som holder han gående, er et meget avansert apparat, ikke særlig større enn en stresskoffert, hardpakket med fint registrerende instrumenter som skriker gjennomtrengende alarmsignaler hvis det finnes ubalanse i systemet. Den puster for deg og holder det gående, ofte i mange år etter at du skulle vært død.
Jeg er tørst........

.....Jeg husker ikke hva jeg snakket om, såvidt jeg husker så babla jeg et eller annet om at dr Rostrup, den samme lungelegen som reddet meg fra en nesten morderisk, overkonsumering av kortison, og som nå skulle, med teknologiens hjelp, forsøke å organisere en i og for seg, enkel operasjon, tracheostomi. Det er noe som gjøres ofte, nesten hver dag, og som regel går det bra, men det var også et men...... et catch-22 som Rostrup følte seg kallet til å gjøre meg oppmerksom på.
På grunn av det drastiske kortisonforbruket var haken min blitt så full av fett at hver gang jeg så meg selv i speilet (det blir mer og mer sjelden), ser jeg en glattraket og tannløs orangutang. Forfengelighet og kortison går ikke bra sammen. Det var dessuten en kort hals fra før av, og risikoen for å komme borti stemmebåndene med skalpellen var ikke helt ubetydelig, men det sterkeste argumentet mot å gjøre dette var at det var noe i retning av et medisinsk eksperiment å koble en hjemmepustemaskin til en ALS-pasient. Det var visst aldri prøvet før i dette landet. I følge medisinsk forskningsinstitutt i Trondheim er det ca 180 mennesker som får diagnosen ALS pr. år, men da min venn professor Schioldborg spurte hvor mange av disse som hadde hjemmerespirator fikk han til svar bare èn, og det var altså meg. I alle fall satt jeg igjen med inntrykket av at det var en relativ sjelden foreteelse med uklare, eller snarere uvisse prognoser. Når det var sagt, trodde likevel den gode doktor at jeg tilhørte en type som kunne klare et slikt inngrep, men det måtte høyst sannsynlig bli foretatt bare med lokalbedøvelse. Dette skremte meg mer enn noe annet for ved siden av å være en gjennomført hykler, så er jeg også meget feig og redd for smerter, som jeg har fått smakt ganske mye av i det siste. Tanken på å få noen nåler stukket inn i halsen og høre på disse kirurgene diskutere hvordan det hele foregikk gjorde meg skeptisk til planen. Dersom jeg ikke ville gå med på dette hadde jeg bare et par dager til å si fra.

Mens jeg ligger der i en behagelig døs, hører jeg en stemme bak meg. Jeg tenkte kanskje at mannen hadde min respirator på ryggen, for stemmen var litt andpusten og hvesende. Etterhvert dukket det et ansikt frem, jeg tror ikke han hadde tatt på seg masken, men han var grønnkledd som de andre og presenterte seg som narkoselege Holgersen. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg hørte at jeg ikke skulle lokalbedøves likevel, for de var kommet frem til at jeg hadde et hjerte som en traverhest. Det var heller ikke noe i veien med mine lunger, til tross for et langt røkeliv med varierende typer tobakk, noen lovlige, andre mindre lovlige. De mente derfor at det var like greit å bruke den fullstendige nedsovning, slik at de kunne arbeide med fettklumpen jeg hadde under haken i ro og mak.

Nu tar Dr.Holgersen i bruk alle sine talenter som humorist, kanskje for å kvikke meg opp, eller for å imponere sine kollegaer som hittil ikke hadde sagt et ord. De sto bare der og var herrer over liv og død. Han sa med sin eiendommelige stemme, som syntes å være løsrevet fra alle hittil kjente norske dialekter; "nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på, Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen."

Dette opprørte meg, for en av forutsetningene for å gå med på dette eksperimentet var at jeg skulle beholde talefunksjonen, for uten den kunne jeg ikke fortsette min virksomhet som forfatter. Og siden det å skrive, var og fremdeles er ,bare et annet ord for å leve, så begynte jeg å gråte og ropte at de skulle stoppe operasjonen for jeg var blitt lurt. En eller annen kortvokst kirurg, Dr.Torjussen, prøvde å trøste meg, ved å si at vi hadde truffet hverandre i et selskap hos en kjent kunstner, og jeg sa noe om at jeg ikke kjente ham igjen, for han hadde allerede dradd ned masken. Så sa den galgenhumoristiske Holgersen at det var best om jeg ikke snakket, hvis jeg mot all formodning skulle våkne opp av narkosen, så ville jo det norske folk bli spart for mer svada fra min hjerne. Det siste jeg tror jeg sa var at det var nok flere enn det norske folk som kunne trekke et lettelsens sukk, for mine bøker var oversatt til mer enn tredve språk.

Så forsvant jeg ned i den behagelige død som ble til mindre enn et nanosekund, et lite øyeblikk som faktisk besto av tre timer. (I en telefonsamtale med dr Holgersen i går blånektet han for at han hadde sagt noe slikt, men mente at det hadde vært et resultat av en overopphetet dikterhjerne frembrakt av hans eget heksebrygg. Hans kollegaer ville bevitne at han var hundre prosent profesjonell, og at det ville være utenfor all medisinsk etikk å avfyre slike kraftsalver til en pasient som svevet mellom liv og død. Jeg vil ikke på noen måte skade denne dyktige og erfarne narkoselege, og under en eventuell injuriesak vil jeg bruke denne passus til å vise hvordan en hjerne som er delvis narkotisert kan spille seg selv et puss.)

Så ble jeg trillet inn på intensivavdelingen og tiden der er noe diffus for meg, men to dager senere fikk jeg vite at, mens jeg lå på operasjonsbenken og ble tilkoblet en respirator, hadde følgende høye beslutning blitt fattet i Kristiansand kommune
Det var blitt avgjort at jeg skulle flytte fra mitt hjem i Ålefjær, skilles fra min kone som har vært min beste venn og støtte i 25 år, og at jeg isteden skulle innlosjeres på et aldershjem, nemlig Elvegaten sykehjem, blant personalet kalt KAOS (Kristiansand Alders- og Sykehjem).

Axel Jensen


Nimbus V

"ET MEGAFETT TILBUD"

 

Det er noe jeg har glemt. Jeg glemmer hele tiden noe, denne gangen holdt jeg nesten på å glemme Dr.Winther. Enda et navn i vår lange liste over leger som etterhvert begynner å bli lang, kanskje altfor lang. Han heter ikke engang Dr.Winther - en stund het han Ludviksen, men det likte jeg ikke så jeg kalte ham Dr. Brodin. Det var såpass bra at han ble hetende Dr. Brodin til han forsvant under delete-knappen på datamaskinen for å gjenoppstå, eller snarere ble gjenfødt som Dr.Winther. Hans virkelige navn vil jeg ikke ut med for Kristiansand er en lite by og i små byer skal man vokte seg vel for å fortelle sannheten. Kanskje han ble hetende Dr. Winther for da jeg bodde hjemme hos min fetter og kusine under krigen var det en huslege som het Dr. Winther. Sulfapreparatene var på den tiden et middel mot lungebetennelse og da min kusine fikk lungebetennelse skrev den gode Dr.Winther ut Sulfa. Men han glemte å tilføye at man måtte drikke store mengder vann - resultatet var at nyrene hennes brant opp og hun døde. Vel - jeg følte meg nokså sikker på at Dr.Winther var en utsending fra Eldbjørgs hovedkvarter for å se at alt fungerte etter forskriftene. Det skjedde forøvrig før jeg ble koblet til en respirator, en "Lifecare PLU - 100"

Han er en så kalt oppsøkende primærlege og anbefalt som meget dyktig, og fikk høre om mitt høye kortisonforbruk; som er et middel for å holde den enda høyere slimproduksjonen i sjakk. En av bivirkningene, eller en av de talløse bivirkningene til kortison, er såkalt frittsvevende eller frittflytende angstanfall, som det er vanskelig å lokalisere eller sette noen navn på. Det er rett og slett som om nervesystemet begynner å bryte sammen og du kjemper mot en usynlig fiende som er ute for å ta knekken på deg. Det finnes selvfølgelig en rekke beroligende medikamenter som den moderne psykiatrien har utviklet siden femtitallet, og nå mens det lakker mot årtusenskiftet er listen på angstdempende nevroleptika blitt meget lang. Særlig populær er den såkalte lykkepillen som jeg har et inntrykk av trenger seg inn i det sosiokjemiske folkelegemet i tonnevis. På Sørlandet er det av en eller annen grunn stor appetitt på nerveberoligende midler.

Kanskje fordi sørlendingen er så mild av vesen og så flink til å fortrenge, eller sublimere sine aggresjoner i de mange bedehus som man ser over alt. Jeg tror det var i Egersund jeg ikke så en eneste restaurant, men et nesten overveldende mengde med bedehus (det er sagt om Egersund at hadde det ikke vært for alle kirkene så hadde bedehusene ligget vegg i vegg).
Disse har tydeligvis ikke løst problemene, men til gjengjeld har konsumpsjonen av lykkepillen gjort det. Jeg trodde ikke mine egne ører for jeg hadde forsøkt rohypnol, for å få noen timers søvn og for å slippe marerittene som stod i kø.
Til gjengjeld gav rohypnolen en slags mild bakrus, det var fristende å ta en pille til for å sovne fra det hele. Så kom tilbudet om Valium, som jeg straks karakteriserte under rubrikken apedop. Det var tydeligvis ikke noe for mitt opprørte nervesystem.
Jeg fikk høre av herr Winther at lykkepillen skilte seg fra alt annet av lignende kjemiske fluktforsøk, eller angstfordriverpreparater ved at den ikke har noen kjente bivirkninger.

Det var rett og slett soma, universalmiddelet mot alt ubehag som kunne konfrontere hva et menneske trenger å "rømme" fra.
Det fantes et helt spektrum av lykkepiller, det var rett og slett den gamle myten om soma som en gang for alle skulle fjerne alle sår i sjelen, eller lindre alle sår i sjelen og gjøre oss glade og fornøyde og harmoniske. De psykiatriske institusjonene ville langsomt bli tømt, og omdannet til høyfjellshotell, der lykkepillen ville inngå som en del av dietten. Jeg holdt nesten på å bestille lykkepiller til Eldbjørg og meg selv. Men for å være på den sikre siden, jeg var ikke spesielt ute etter å bli lykkelig. Jeg hørte mer på Freuds løfte til sine pasienter som ikke lovet dem noe mer enn at de skulle klare å hanskes med vanlig menneskelig ulykkelighet, slo jeg opp i det som i medisinske kretser kalles hypokondernes håndbok, Felleskatalog over Farmasøytiske spesialpreparater, for å se om det var noe ved disse lykkepillene som på sikt kunne skape ikke bare avhengighet, men direkte ulykke.

Her er det jeg fant: "Lykkepillen er et journalistisk begrep, på medisinsk språk heter det SSRI-preparater, dvs. selektive serotonin reopptakshemmere. De sørger for at det er nok serotonin i virksomhet i hjernestoffskiftet og forhindrer at serotonin opptas i den så kalte synaptiske spalte, men blir frigitt til bruk. En av lykkepillene heter på medisinsk språk Seroxat "Novo Nordisk" og er et bicyclisk antidepressivum. Bivirkninger: Milde og oftest forbigående, avtar som regel i løpet av de første behandlingsukene. Kvalme, somnolens, insomni, uro, nervøsitet og ejakulasjonsforstyrrelser (disse er reversible ved seponering) Andre bivirkninger er tremor, asteni, munntørrhet, tåkesyn, miksjonsforstyrrelser, diaré, obstipasjon og svetting. Enkelte tilfeller av hypnatremi er rapportert fortrinnsvis hos eldre pasienter, men disse normaliseres ved seponering. Et fåtall tilfeller av ekstrapyramidale symptomer, inkl. orofacial dystoni, er rapportert samt enkelte sjeldne tilfeller av forhøyede leverenzymverdier."
Andre navn er Fantex, Cipramil, Fevarin, og Zoloft, og de har alle nokså like bivirkninger tror jeg.
Til neste gang jeg hører fra meg, håper jeg dere alle er lykkelige.......

 

Axel Jensen

 


Nimbus VI

"ET KABINETTSPØRSMÅL"

.......testing, testing.

Etter to døgn på intensiven begynte jeg såvidt å komme til hektene.
Aller yrker har sin sjargong - jeg hadde lært meg noen nye ord som kanyle, det vil si et krumt lite plastikkrør...... og køff, etter det engelske handcuff, det vil si en liten ballong som kunne pumpes opp og stenge luften mellom den indre og den ytre kanylen for å hindre at mat ikke skulle gli ned i lungene. På den annen side, når kanylen var køffet var også luften til stemmebåndene køffet og jeg fikk ikke frem et ord. Jeg må ha duppet av, køffet, og våknet av et av de vanlige marerittene - jeg er på en øde rom havn i høstmørket og to kraftige karer i russiske uniformer holder hver sin pistol mot bakhodet mitt. Jeg våkner av at en person som enda ikke er presentert i vårt lille drama, står ved fotenden av sengen og oser sunnhet med røde kinn. En robust kvinne som ikke trenger skuldervatt i blusen. Ikke ulik Gro Harlem Brundtland med sin.... - fra det ene mareritt til det andre. Der sto Eldbjørg som ikke hadde gitt noe tilbud om en ekstra nattevakt, og ga meg tilbud om et sted å bo. Kanskje det var for mange bilder av kunstnervenner på veggene, fra Pushwagner til Widerberg - kanskje det var det hvite flygelet som virket provoserende.

Nå skulle alt bli bedre. En komité av faglige eksperter - kanskje inkludert en interiørarkitekt - hadde bestemt at straks jeg var utskrivelsesdugelig, nær sagt friskmeldt, skulle jeg bo, eller hensnorke livet, i en hjemmerespirator på et lite knølhøl i Elvegatens alderssenter, omgitt av de seniles umiddelbare nærhet, og min utsikt som var helt fabelaktig. De som var tilstede på møtet, hvor dette ble bestemt, var kommunelege Drangsholt, primærlege Berg, soneleder Eldbjørg Nordbø, Oversykepleier ved medisinsk avdeling Alfhild Skar, oversykepleier intensiv Karin Kalvøy, avdelingssykepleier medisinsk intensiv Lene Vestøl, lege lungemedisinsk dagsenter Jostein Rostrup, sykepleier lungemedisinsk dagsenter Jorunn Bjørkkjær. Jeg hadde jo allerede fått mer enn nok av Eldbjørgs herskestil etter å ha blitt ukøffet klarte jeg å stønne frem.....

Det er ikke gratis å bo der heller. Jeg skulle betale 7000,- i måneden, som er mer enn vi betaler i husleie her, samt 82% av eventuelle inntekter etter betalt skatt. Med andre ord, skulle jeg skrive bøker på Elvegaten ville jeg sitte igjen med null inntekter. Det fikk jeg vite dagen etter da Direktøren kom og oste av hjertevarme og skrøt av denne anstalten. Hadde han sett en ALS-pasient før? Tja, nei - svaret var nei. Hadde de noen erfaring med respiratorbehandling? Ikke det heller. Hadde de noen anelse om hvilket støtteapparat som trengtes for at jeg skulle overleve? Ikke det heller. Dr. Rostrup kalte det et medisinsk justismord. Kommunelege Drangsholt, som var tilstede ved møtet, gjorde kuvending. Jeg har hans tekst der han anbefaler at jeg er bedre tjent med å være hjemme.

Her følger et konsentrat av journalist Ole Lillevangstus intervju med nattavdelingssykepleier Anne Berit Byberg som sto i Fædrelandsvennen 22.nov.1997 angående forholdene ved Kristiansand alders- og sykehjem (KAOS), Elvegatens forbedringsanstalt. Det går èn nattsykepleier på 114 beboere. Hun forteller at døende som ikke har pårørende hos seg blir liggende delvis alene på rommene sine fordi personalet ikke har tid til å ta seg av alle. Denne situasjonen sliter voldsomt på de ansatte. Det gjør det umulig for sykepleierne å utføre den jobben de er satt til, og de 114 beboerne får som en følge av dette ikke den pleie de har krav på, og det har resultert i mange sykemeldinger fra de ansatte. Mange av politikerne i Kristiansand mener forholdene ved alders- og sykehjemmet er en skam for kommunen men det ser allikevel dårlig ut med ekstra bevilgninger i den pågående budsjettbehandlingen for neste år.

Det er en skamplett for Sørlandets hovedstad å gi folk en så uverdig behandling. De ligger der i sine klissete bleier, enkelte alene på rommene sine. Alle lider, kanskje de overarbeidede pleierene mer enn noen andre, for ingen, eller svært få søker disse jobbene fordi de er sadister og liker å se andre ha det vondt, men snarere fordi de forbinder pleieyrket med nestekjærlighet. På toppen av denne langsomt forråtnende haugen av triste skjebner sitter byråkrater og ser om de ikke kan skjære budsjettet enda tettere langs knoklene. Om det ikke skulle være en mikroskopisk kjøttslingse igjen som det gikk an å skjære vekk til glede for sjefene høyere oppe i den medisinske Kafka-pyramiden.

Budsjettet til helsevernet er heller ikke så mye mindre eller større enn det som går til forsvaret. Begge to glorverdige institusjoner, og siden vi lever i verdens beste land, har vi også verdens beste helsevern?
Dette med å sammenligne landets immunsystem, nemlig forsvaret som jo er tilkoblet NATO og er en garanti for at svenskene ikke går til angrep, med helsevernet er ikke så søkt som det kanskje kan lyde. Helsevernets fiende har alltid vært de mikroskopiske vesener som gasser seg med andre mikrovesener, en krig som raser i de biologiske veseners organismer. Det er slåsskamp med alle midler mot epidemier, mot lidelser som fyller tjukke bøker. Det er armeer av de mest intelligente menneskene i samfunnet som delvis har noe av skylden for at det blir flere og flere som blir eldre og som overlever. Dette er jo den største og mest ironiske tragedie; jo flere mennesker som overlever takket være medisinens landevinninger, jo større blir de sosialøkonomiske problemer.


Den siste fienden er naturligvis døden og mye av helsevesenets kamp er rettet direkte mot denne største av alle fiender. Når vi kommer til navnet til Eldbjørg, så er hun en slags sersjant, (en übergruppesturmbandsfuhrer) som hersker over et viss antall fotsoldater. Alle underbetalte, alle med dårlig tid. De fjerter omkring i det bløde konsonanters landskap i små iskalde biler, iallfall på vinterhalvåret, for å spare. Man har ikke installert en liten bilradio for det ville bringe ubalanse i budsjettet som isteden kunne gå til en pasient. De har nøkler til pasientenes boliger og kommer styrtende inn på morgenkvisten med noen fraser om god morgen og hvordan står det til? mens de samtidig river gardinene til side. De har inntatt din bolig med innlærte smil og stadige skråblikk på klokken for å se om de er i rute. Pasienten, eller husets innehaver, har ca. en halv time på seg til å skvise ut avføringen.

Så skal man vaskes, det blir sjelden tid til å drite og pusse tennene, vaskes og sette sprøyter samtidig. I mitt tilfelle har jeg ikke hatt en dusj på snart fire år. Da jeg søkte på et dusjkabinett fikk jeg avslag. Så anket jeg saken - tiden gikk og jeg ble vasket i ultrarapid av disse Eldbjørgs frontsoldater, mange av dem søte og fine jenter som du visste ville bli oldinger i løpet av kort tid.
Til slutt oppsøkte jeg saksbehandleren som ikke ville gi meg muligheten til få installert et dusjkabinett, og sa at om noen dager ville han få fornøyelsen av å lese om seg selv i Fædrelandsvennen under headingen "Et kabinettspørsmål". To dager senere var dusjkabinettet på plass, men da var jeg allerede så svak at jeg ikke klarte å sitte på det. Jeg falt forover og slo ansiktet i gulvet. Det ligger folk rundt og venter på å bli snudd, eller få en insulinsprøyte. Det er folk som skal vendes på så de ikke får liggesår, omtrent som du vender på steker. Døgnet rundt jobber disse Eldbjørgs tapre og overarbeidede og underbetalte fotsoldater.

Apropos Eldbjørgs feltarbeidere. Mange av de er swingfrelste. Straks de har et lite ledig glipp mellom de krevende og ofte deprimerte oppgavene sine utviser flere av dem glede ved å høre de swingende rytmer. Flere har gjenoppdaget at det fantes på 40 og 50 tallet en spinn-off effekt av jazzen som jeg tror utviklet seg i Chicago, og som ble kalt swing. De mest kjente eksponenter for denne dansemusikken, som også slapp frem dyktige instrumentalister var Glenn Miller og Tommy Dorsey, men det var også andre som Victor Sylvester. Det var den hvite manns jazz som fikk de hvite kroppene til å komme ut av blybuksene og vinterfrakken og inn til quickstep og slowfox . Skjørtlengden var, ja hvis vi kan snakke om noen skjørtelengde, meget kort og det gjaldt å ha rene truser når man kastet seg ut i swingen. Det var en meget bra film som het "Swingkids" som viser at Hitler følte en instinktiv motvilje mot dette nye som kom fra det nye landet på den andre siden av Atlanterhavet. Det var jødemusikk og negermusikk og dermed verboten, forbudt.

En ypperlig eksponent for swingmusikken var Benjamin Goodman, Benny Gooodman, som visstnok var jøde og siden disse var forbudt under nazitiden ble en hel generasjon av swingentusiaster sendt til dødsleire hvor de aldri kom tilbake. Nå viser det seg at swingen lever videre på danskebåten og det kan være opptil 40-50 av jentene som ellers vasker rumper og setter sprøyter som kaster seg ut i swingen igjen. Så hver gang det kommer noen inn gjennom døren så setter jeg på Glenn Millers "In the Mood" eller "Moonlight Serenade", selv om det er tidlig på morgenen, med et svakt håp om å muntre opp rutinen. Dette bare som et innfall for at ikke maleriet skal bli altfor svart eller snarer brunt, for til tross for taushetsplikten har en av hjemmehjelperne fortalt meg at det finnes pasienter som biter, det finnes pasienter som er dekket av ekskrementer helt opp til øyenbrynene og det finnes en særlig aggressiv eldre dame et sted oppi ødemarken hinsides Ålefjær som har brukt natten til å rulle sammen sin bæsj til små harde kuler som hun kaster på hjemmehjelperne når de kommer inn av døren. Jeg syntes kanskje at "Moonlight Serenade" var en hyggeligere hilsen.

I hele denne tid som Pratibha gikk fra sin stilling som psykolog ved arbeidsløshetsetaten fikk hun fem tusen kroner i måneden for å passe meg døgnet rundt, uten en weekend fri, uten en ferie. I alle de årene ringte ikke Eldbjørg èn eneste gang og spurte hvordan hun hadde det, om det var noe hun kunne hjelpe til med. Ikke noe ros, bare noen sure bjeff......
Det såret meg å se hvor sliten Pratibha var, og da vi spurte om det var mulig å få bevilget en ekstra nattevakt fikk vi oversendt et skjema som etter en god del måneder ble besvart med et iskaldt nei, men at vi kunne anke saken. Da ble jeg forbannet og skjelte Eldbjørg huden full og sa at jeg ikke ville se trynet hennes i vårt hjem så lenge jeg levde.
Dette var jo lite fornuftig av meg og jeg tror at her har vi noe av grunnen til at Eldbjørg har gjort sitt for å svartmale ekteparet på Ålefjær for folk høyere oppe i sunnhetspyramiden.
Siden dette ikke kan bevises, forblir det en mistanke og iallfall så kan man vel med en viss rett si at kjemien ikke fungerte helt bra mellom oss.

©AXEL JENSEN

Alle artikler gjengitt med forfatterens tillatelse.



Email


<TOPP >

,